Bipolar Testimony from Norway
Please scroll down the page to read this testimony in Norwegian.
Du finner en norsk oversettelse lenger nede på siden.
Name: Erik Grønnestad
Country/location: Norway, Stavanger.
Age: 38
Diagnoses: bipolar II disorder, anti-social personality disorder, agoraphobia.
Family/career - I am married and have two kids at school age (10/13). My career has been extremely active, from having three jobs to currently nothing. Today I am fighting the illness so as to one day restart my own business as a photographer.
My story
(Editorial note: SNRIs = serotonin and noradrenalin reuptake inhibitors, a group of antidepressants).
The Stephen Fry documentary was a real eye-opener that made me aware of the bipolarity symptoms. My psychiatrist diagnosed me after a long series of interviews and grabbed hold of the bipolar disorder theory when I mentioned a suspicion of being manic last summer. His experience with the SNRI venlafaxine and bipolarity opened a few doors to the theory, which very soon ended in the diagnosis of bipolar II disorder. I possibly experienced the hypomania as a reaction to the SNRI and was soon put on proper medication. After that, I’ve had, and currently still have the worst ups and downs ever, confirming the diagnosis. I was diagnosed around February 1st this year (2008) and started on medication the same day. It was done gradually, since I had to detox from the venlafaxine treatment I got from my regular doctor and found this difficult.
Bipolar disorder has isolated me from the possibilities, opportunities, friendships, and integrity, pride and trust in other people. I have never had any positive long-term relations to my family and have never made it through the first step to an education. Today is a good day, but I still can’t see what good I have gained from the bipolarity. Despite all this, I am convinced that my life is worth more somehow. It’s better to have a few mental (and physical) scars than float towards death on a canapé, never really appreciating the good days because you don’t know the opposite. Experience is gold. Good or bad. After all, I think I’ll add my supremacy to the list.
My own experience is a total mess and a roller coaster from way below heaven! Looking back, I recall a lot of burned bridges, lost careers and pride and integrity. To save myself from destruction, I started my own business to avoid authorities and the struggle against other people’s view on my facts. It is very easy to blame everything on the bipolarity and honestly I tend to do that all the time. My family has even made it a sport. I would have been a totally different person if I only knew that the evil "IT" was a known thing and that there are both doctors and meds out there to help me out. I would probably have learned to cope (yeah, right!)
From being a nervous and quiet boy of some intellectual capacities, I grew up to be a sad and grumpy father driven by prejudice and ignorance. I have probably had arguments with most of the people I recognize in the streets. That’s why I never initiate a conversation or follow up a distant friendship, because I don’t know if, why or what I can have caused them or someone they know to feel (people talk!). I must have lost a lot of opportunities and happy days and that knowledge comes to me now as a ghost, as I get more and more aware of my diagnosis.
Even though I have bipolar friends in a lot worse mental state than me, I have always been humble enough to appreciate my depression compared to their problems. Manic depression to me was the bottom step to hell. I fell into the same dark hole as my friends had been and I still don’t know what triggered it. Now, after about 18 months on antidepressants, I am about to realise that I am in an even worse state than my mates, because they always had the diagnosis to justify their actions and weird behaviour. I was just another arse, wasting space and time with my bad attitude. I have lost everything several times because people dislike me and my ways, while my friends have support all over the place, people who really care. Realizing that is about to make my life as a bipolar survivor far more dangerous than it was before the diagnosis. The "if only" syndrome is kicking in and I desperately try to find out how was I different. What could have been done? And - what have I done? Look what I take - see picture. 
I have learned to keep distance to everything I can learn to love, because I know it’ll be taken from me when I need it the most. I take nothing or no one for granted and I never feel jealous, even if I try. Most of the bridges I’ve burned have been close friendships or girlfriends that I’ve left by isolating myself, leaving them feeling sorry for what they may have done or could have done different? After the isolations (depressions) I tried start my life all over again, or at least fool my self to believe so. I accepted that my closest friends were gone and that I had to find someone without any knowledge of my reputation or me. Whatever people had to say about me - it had to be bad. I worry everyone is talking about me. I still have the same paranoia, just worse, according to my psychiatrist.
I have increasing concentration problems, serious enough to keep the car parked. For the first time since my early twenties, I constantly make conversations in my head trying to justify my final disappearance. I know I can’t because even death would leave my family with a tragedy and the stigma. NO WAY OUT! Those three words are eating me up! My life’s like a major car-crash, but I have my family that I love too much to hurt by leaving them. My mood swings has always been a real problem to my wife and I believe my kids has their share of problems too. It must be hard to live with the unbreakable Super Dad.
What I wish I had known earlier on.
I would really like to have had the diagnosis 25 years ago, most of all to avoid all the wrong
treatment, which in some cases has increased my ups and downs and especially the depression. I have mostly been diagnosed based on stress symptoms and treated with everything from muscular relaxing meds, to valium and physiotherapy. I would at least have liked to know that my dysfunctions had a mental/ psychological reason and was not just me being lazy and grumpy.
Living with bipolar disorder in Norway.
My psychiatrist has been a great help, as he finally gave me an answer and reason for my mental pain. As I’ve just been diagnosed for a couple of months, I have still not found the right treatment but I’m getting closer (so they say). I have also been in contact with my doctor for about two years, to find a solution to my major and increasing depression and anxiety. I don’t really see how any other instance could have helped me except from my family and friend who have gone a long way to understand my situation. I have also had great help in reading articles and websites like this one on the subject. To me the support I find from other sufferers on forums is of great value.
Erfaring med bipolaritet i Norge
Navn: Erik Grønnestad
Land: Norge, Stavanger.
Alder: 38
Diagnose: bipolar II, anti-sosial personlighetsforstyrrelse, agoraphobisk.
Familie/karriere - Jeg er gift og har to barn i skolealder (10/13). Min karriere har vært ekstremt aktiv, fra tre paralelle jobber til ingen i dag. I dag kjemper jeg mot de negative virkningene av lidelsen i håp om å kunne gjenoppta min egen praksis som fotograf.
Min historie
(Red. bmrk: SNRIs = serotonin, noradrenalin og dopamin reopptakshemmere. I gruppen av antidepressiva).
Stephen Fry's dokumentar var en virkelig bevisstgjøring som gjorde meg klar over symptomene ved bipolar lidelse. Min psykiater diagnostiserte meg etter en rekke intervju og et utall spørsmål og tok fatt i teorien om bipolaritet da jeg nevnte mistanke om manisk tilstand sist sommer. Hans erfaring med SNRI, venlafaxine og bipolaritet åpnet et par dører på vei mot diagnosen, som snart endte opp i diagnosen bipolar II. Jeg reagerte muligens med hypomani som en virkning av SNRI og ble derfor satt på en mer målrettet medisinering. Etter dette har jeg hatt de aller verste opp- og nedturer jeg noensinne har opplevd, en solid bekreftelse på diagnosen. Jeg fikk diagnosen rundt 1. februar i år (2008) og begynte på medisineringen samme dag. De nye medisinene ble trappet opp gradvis i små trinn, delvis fordi jeg måtte avslutte venlafaxin-behandlingen jeg ble satt på av min almennpraktiserende lege. Overgangen var svært vanskelig.
Min bipolare lidelse has fratatt meg fra muligheter, vennskap, integriteten og stolthet og ikke minst tilliten til andre mennesker. Jeg har aldri hatt noe langvarig positivt forhold til min utvidede familie og har aldri klart meg gjennom første ledd i utdanningssammenheng. I dag er en god dag, men jeg ser likevel ingen fordeler eller hva jeg kunne ha vunnet på å være bipolar. Tross dette, er jeg overbevist om at mitt eget liv er mer verdt enn andres. Det er bedre å ha et par solide arr enn å flyte mot døden på et rekesmørbrød og aldri kunne verdsette de gode dagene målt opp mot de dårlige. Erfaring er gull vert, god eller dårlig. Jeg tror fakstisk jeg skal sette min egen overlegenhet på listen.
Min egen erfaring med denne lidelsen er en berg og dalbane fra helvete. Når jeg ser tilbake, ser jeg brente bruer, flere ødelagte karriereforsøk, tap av integritet, skuffelse og tapt stolthet. For å berge meg selv fra utslettelse, startet jeg mitt eget foretak for å unngå overordnede autorieter og andres motkommentarer til mine objektive fakta. Det er veldig lett å skylde på bipolariteten og for å være helt ærlig, gjør jeg det hele tiden. Familien har gjort det til en sport. Jeg ville vært en helt annen person om jeg visste at det onde “DET” var en velkjent diagnose og at det fantes både leger og medisiner der ute som ville hjulpet meg tidigere. Jeg kunne i det minste lært å leve med lidelsen (som om...).
Fra å være en stille, nervøs gutt med en viss intellektuell kapasitet, vokste jeg opp til å bli en grinete far drevet av intoleranse og fordommer. Jeg har mest sansynlig vært i verbal konflikt med alle jeg gjenkjenner på gaten. Derfor innleder jeg aldri en samtale eller følger opp flyktige vennskap i frykt for å ha skadet dem eller noen de kjenner som kan ha svertet mitt eget rykte. Jeg har garantert mistet en hel del gode dager, spontane muligheter, en visshet som kommer krypende som et spøkelse etterhvert som de sosiale virkningene av lidelsen blir mer og mer kjent for meg.
Selv om jeg har bipolare venner i mye verre situasjon enn meg selv, har jeg alltid vært ydmyk nok til å akseptere min egen depresjon sammenliknet med deres lidelser. Manisk depressjon var for meg det siste trinnet til helvete. En dag falt jeg ned i det samme sorte hullet som mine venner og jeg vet enda ikke hva som utløste det. Etter 18 måneder på antidepriessive, er jeg i ferd med å innse at jeg på mange måter sliter mer enn mine venner, fordi de alltid hadde en diagnose til å forklare deres uvalige oppførsel, tanker og ideer. Jeg var kun et rasshøl som stjal plass og opperksomhet med min øbehøvlede og anti-sosiale oppførsel. Jeg har mistet alt flere ganger, fordi personer nær meg har forlatt meg på grunn av min oppførsel eller holdning til dem som venner mens mine venner har support og støtte over alt, fra folk som virkelig bryr seg. Å innse dette er i ferd med å gjøre mitt liv som overlevende bipolar mer utrygt enn før diagnosen. Hvis-bare-syndromet slår inn og jeg jakter enda sterkere på en forklaring og søken etter hvordan jeg skiller meg fra andre. Hva kunne vært gjort? Og - hva har jeg gjort?
Jeg har lært å holde avstand til alt jeg står i fare for å like, fordi jeg vet jeg vil miste det når jeg trenger det mest. Jeg tar ingenting for gitt og kan ikke føle sjalusi, ikke en gang om jeg går inn for det og prøver. De fleste brente bruer jeg har lagt bak meg er tette vennskap og kjærester jeg har forlatt gjennom å isolere meg selv. Dette har ført til at disse personene har blitt stående igjen med usikkerhet om hva de har gjort galt eller hva som burde vært gjort eller sagt annerledes. Etter isolasjonen (depresjonen) samlet jeg krefter til å starte livet på nytt eller i allefall lure meg selv til å tro jeg skulle klare det. Jeg aksepterte at min nærmeste venner var borte og at jeg måtte etablere nye bekjentskap i et miljø hvor ingen kjente meg eller mitt ry. Uansett hva folk hadde å si om meg, så måtte det være negativt. Jeg er redd (overbevist) om at alle snakker om meg og har en økende grad av paranoia i følge min psykiater.
Jeg har sterke konsentrasjonsproblemer som har tiltatt med årene. De er nå så sterke at jeg har parkert bilen mer eller mindre for godt. For første gang siden begynnelsen av 20-årende har jeg en samtale på gang i hodet som prøver å finne en rettferdig grunn til å ta det endelige farvel. Men jeg finner ingen grunn, fordi selv døden ville etterlatt min familie med sorg og samfunnets stimatisering. INGEN UTVEI! Disse to ordene eter meg opp! Livet mitt er som en stygg bilulykke men jeg elsker min familie for høyt til å gi slipp på livet. Humørsvingningene mine har alltid vært et seriøst problem for min kone og jeg tror mine barn har tatt en del av støyten også, selv om de skånes fra det meste. Det må være hard å være barn av den urokkelige Superpappa.
Hva jeg skulle ønske jeg visste før.
Jeg skulle ønske jeg fikk diagnosen for 25 år siden, ikke minst for å unngå feilmedisinering, som i mange tilfeller har forsterket oppturene og nedturene og spesielt depresjonen. Jeg har for det meste blitt behandlet for stressrelaterte symptomer, som muskelplager og panikkangst. Det har ført til at jeg nærmest konstant har gått på valium, smertestillende og muskelavslappende. Det meste ville vært annerledes om jeg visste at min negative personlighet og manglende evner skyldes en mental forstyrrelse og at jeg ikke bare var en sur, bitter mann.
Min psykiater har vært til stor hjelp, ettersom han gav meg den endelige forklaringen på mine mentale og emosjonelle smerter. Siden jeg bare har vært diagnostisert i noen få måneder, har jeg enda ikke funnet den rette kombinasjonen i medisineringen men jeg er på vei (sies det). Jeg har også vært i jevnlig kontakt med min fastlege i nesten to år for å finne en løsning på mine økende angst og depresjonsproblemer. Jeg kan ikke se hvilke andre instanser som kunne hjulpet, bortsett fra min familie og venner som har tatt flere lange skritt for å forstå min situasjon. Jeg har også hatt veldig stort utbytte av å lese om andres erfaringer her på nettet og dette nettstedet. Å sammenlikne ens egen situasjon med andres har redusert følelsen av å være annerledes.
